I dag skulle jeg liksom ut på langtur.... Etter 10 min ringer telefonen, fra barnehagen...(aldri et godt signal når barnehagen ringer). Minstemann hadde skada seg, lå i halvsvime, grein og ropte på mamma og ville ikke roe seg. En del av meg tenkte typisk, skal jeg aldri få gjennomført denne langøkta mi, mens morsinstinktet mitt ikke kunne komme meg fort nok til barnehagen. Ja ja, slik er livet som mamma -uforutsigbart men utrolig verdifult.
Det må jeg ofte minne meg om de dagene jeg blir frustrert over at jeg ikke får tid til å trene, fordi jeg mangler barnevakt eller dagene blir fullt opp med aktiviteter som angår ungene. Jeg tar meg av og til i å glede meg til de blir større og mer selvstendige, da blir jeg litt irritert på meg selv. De er fantastiske i den alderen de er nå, de blir jo egentlig så altfor fort store og selvstendige. Dette prøver jeg å minne meg på hver dag, og heller verdsette de dagene jeg får en time eller to til trening. Trening er jo bare en hobby, mens ungene er livet mitt!
Du fikk sagt det, helt på kornet: "uforutsigbart men utrolig verdifult" ;-) Sånn er det! Håper det gikk bra med minstemann!! Og bedre lykke neste gang; man må aldri gi opp troen på at man skal få det til!!
SvarSlettHan hoppa og spratt rundt senere på dagen, var til og med storebror på allidrett. De tåler noen trøkker de små:-)Heldigvis!
SvarSlettDu fikk sagt det akkurat sånn som det er, eller burde være iallefall. Det viktigste må komme først.
SvarSlettHehe, nå er kanskje ikke jeg den rette personen til å komme med slike uttalelser, når jeg ikke er så flink til å etterkomme det utsagnet selv. Spesielt siden jeg ikke har barn heller. Men du har helt rett fordetom! :)