Endelig i gang med trening igjen!

Åtte dager tok det før jeg kom meg ut på jogge tur igjen etter skogsmaraton. Beina har vært tunge hele uka og mentalt sett har jeg også vært veldig sliten. Men når jeg i dag endelig fikk på meg treningsklær og joggesko var det utrolig deilig å komme seg ut på tur igjen. Det gikk overraskende greit, kroppen kjentes bra ut og beina føltes ok. Og ikke minst, det var en fantastisk følelse å løpe igjen. Økta i dag skulle hverken handle om puls, tid eller km, men bare om å få kroppen igang igjen. Hadde med meg klokka, og den viste at jeg sprang i slow motion, hadde lyst til å gire opp et par hakk, men tenkte det var best å holde litt igjen. Turen ble en time, og alt kjentes bra ut etterpå:)

Godt for kropp og sinn med en rolig løpetur i skogen :-)

Positive effekter!

For meg er det to ting jeg synes er veldig positivt ved å delta i ulike løp, det ene er den utrolige deilige følelsen etter å ha gjennomført, men minst like viktig er det at jeg blir så inspirert og gira til å gjøre det enda bedre. At etterpå legger jeg litt ekstra innsats inn i treningen. Så nå har jeg bestemt meg at jeg SKAL begynne å trene intervall. Det har jeg vært altfor dårlig til, selv om jeg vet hvor effektivt det er. Jeg har kjøpt meg ny lettvekt sko for å motivere meg til å komme meg ut og sette opp farten :-) For det trengs virkelig hvis jeg skal klare målet mitt om merke i birken løpet den 15 september. Skal jeg klare det må jeg virkelig stå på i sommer. Akkurat nå er jeg veldig motivert:-)

Mine nye "intervallsko", lettvektere som skal gjøre det "gøy" å kjenne blodsmaken i munn.....

Planen fremover!

Planen min fremover blir å fortsette med en lang tur i helgene, vekselvis på 2 og 3 mil annenhver helg. Minst en intervall økt i uka. Og en halvlang tur med litt innlagt fartslek. I tillegg bør jeg absolutt trene mer styrke i kjernemusklaturen. Får jeg tid vil jeg også ta en sykkeltur i uka, for variasjonen sin del. Og utover sommeren vil jeg prøve å få til noen økter med rulleski, og noen turer med bare staver for å starte forberedelsene til ski sesongen.
Men først birken løpet!

Den vanskelige hvilen.

Jeg var innstilt på at jeg kom til å ha vonde bein og være litt sliten dagene etter maraton. Men at jeg kom til å være helt utkjørt i flere dager etter var jeg overhode ikke innstilt på. Våknet på søndag, og hadde vonde bein, dette var helt forventet. Dagen ble tilbragt sammen med barna, en tur på Maihaugen og som tilskuer på fotballtrening. Spiste så ofte jeg fikk anledning, jeg var sulten hele dagen. Sank sammen i sofaen tidlig på kvelden, og der ble jeg sittende. Våknet mandag, også da med vonde bein, også som forventet. Men merket fort at hode og kroppen egentlig ikke var klar for en lang dag på jobb. Når arbeidsdagen endelig var slutt var det om å gjøre å haste hjem, pakke mat og unger i bilen, sendet min kjære mann til Trondheim, og dra på sommeravsluttning på skolen. Flott sommerfest, men hodet og kroppen var ikke helt tilstede, og jeg hadde mest lyst til å kapitulere og rømme til sofaen. I dag har det vært nok en lang dag på jobb, i dag var det fotballkamp som stod på programmet. Men med sol og varme, og gode fotballjenter ble det en fin ettermiddag. I morgen står avsluttning i barnehagen på programmet. Så maraton helga får følge at ei maraton uke. Dette er ikke optimal restitusjon kjenner jeg, i tillegg har bekkenet mitt vært skikkelig trøblete i dag....
I utgangspunktet hadde jeg tenkt meg ut på en liten rolig joggetur torsdag formidag. Men usikker på om jeg egentlig er i stand til det. Skulle egentlig ønske at jeg bare kunne brukt pauseknappen et par dager og kommet meg opp igjen. Men jeg får vel bare ta tiden til hjelp, sånn er det når jeg også må ta hensyn til andre.
Gleder meg iallfall til min kjære kommer hjem, greit å ha noen å dele huslige oppgaver med.... Imens får jeg benytte de små anledningene jeg får til å slappe av.

Neste gang jeg løper maraton skal jeg legge inn et par dager uten noe på programmet:)

Nordmarka skogsmaraton

 - jeg kommer igjen!

Endelig var dagen her, jeg hadde sovet bra og var klar. Det kriblet i hele kroppen, og jeg hadde sommerfugler i magen. Så måtte bruke litt tid på å få ned frokosten, for næring måtte jeg jo ha, det trengs når man skal løpe 42 km. Hadde med min kjære som sjåfør, bilturen til Oslo ble brukt til mentale forberedelser, og litt bekymring for været. Det veksla mellom styrtregn og opphold på veien. Man kan jo ikke gjøre noe med været.

Kom frem til Sognsvann og nervøsiteten ble gradvis større. Fulgte strømmen av løpere for å finne startnummer. Deretter var det venting, do, ut å kikke litt, do igjen, av med overtrekksdress og en siste tur på do før oppstilling til start. Og da kom sola, og jeg som hadde lagt igjen solbrillene i bilen (jeg er avhengig av solbriller...). Shit au, får bare springe uten. Og det var jo ikke så mye mer vi fikk se av sola, så det gikk heldigvis greit.

Smånervøs rett før start...

Deilig, var følelsen jeg fikk da startskuddet gikk. Endelig var jeg igang. Kroppen føltes veldig fin. Jeg så på farten at jeg nok starta litt for fort, med klarte liksom ikke å bremse ned. Det var så godt å kjenne at alt fungerte og alt gikk greit. Hadde sett for meg mye stigning i første halvdel, men syntes egentlig ikke terrenget var så ille, det gikk jo både opp ned og bortover. Og alt var helt topp. Passet på å drikke sportsdrikke på alle drikke stasjonene, og bananer der det var det.
De første to mila sprang jeg med et stort smil, jeg bare kosa meg og alt var topp. Farten på første halvdel var nok litt for kjapp så jeg på klokka. Men det får gå som det går. Etter 25 km begynte jeg å kjenne det litt i beina, men det skulle bare mangle tenkte jeg. Var forberedt på litt lettere terreng etter vending og ikke så mye stigning, men det kom et par utrolig seige bakker etter det. Vekslet på å gå litt og lett jogg. Mandler og sportsdrikk og klar for videre kamp mot kilometerne.... Enda tyngre i beina, var det antydning til krampe i leggen? ( ikke fått krampe under løping før, og slapp heldigvis nå også) Turde ikke gi på, men tok det litt roligere. Inn i skogen og sti... hvordan skal jeg orke løfte beina over stokk og stein og sprette over gjørma. Det var tungt. Men etter noen minutter føltes det faktisk veldig deilig. Kroppen begynte å bli litt stiv, og jeg merka at den hadde godt av å bryte den monotone løpinga.

På dette tidspunktet hadde jeg fått en del smerter i bekkenet (bekkenløsning i siste svangerskap for 3 år siden, kjenner det fremdeles ofte), men de blei betydelig bedre etter "skogsturen".
Memo til meg selv "husk å trene MYE mer kjernemusklatur, så for å holde bekken smertene i sjakk....
Ut på grusveien igjen begynte jeg virkelig å kjenne det. Men prøvde å tenke positivt, tenk på alle de kilometrene jeg har løpt i forhold til de få som er igjen..... Og sakte men sikkert nærmet jeg meg målet. Men med vonde bein var det litt for bratte nedover til at jeg greide å gi på, og noen bratte kneiker jeg måtte over. Nå gikk det meste på viljen.

Synet som møter min kjære mann ved 38 km....:)

 Ved 38 km kom min kjære meg i møte, viste ikke om jeg skulle le eller grine. Han prøvde å motivere meg, og holde motet oppe. Men jeg opplevde det vel mest som mas. Jeg var så sliten at jeg bare måtte fokusere på å sette den ene foten foran den andre, mens han babla om at jeg skulle ta igjen hun som lå foran.... Jeg snøvla et eller annet til svar. Men jeg løp, holt beina igang, kom til Sognsvann og noen heia, heia 55:) Det var godt å høre, jeg hørte speakeren over haugen, jeg skulle klare dette. Nå var jeg SÅ nær.
Og jeg greide det, fikk klump i magen når jeg hørte navnet mitt over høytaleren, jeg hadde fullført maraton, 42,2km. Det var ekte glede jeg følte når jeg kom i mål. Ekte glede og mye smerte. Beina verka, men det var verdt det. Og tia 4:50 er jeg kjempe fornøyd med. Jeg hadde tross alt ikke forberedt meg så veldig godt, endelig avgjørelse om å løpe ble tatt i starten av mai. Møter bedre beredt neste år:)

Dette skal jeg gjøre igjen, men da skal det ikke gjøre så vondt. Nå vet jeg hvor langt 42 km er, og er velger å tro at med enda bedre forberedelser så skal dette gå bedre nestegang:)

Endelig i mål, stolt lykkelig og sliten, med dagens premie -kopp:)

Vant du mamma? var spørsmålet jeg fikk når jeg kom hjem. Barna er ennå så små at de synes mamma er best i verden. Og det er en herlig følelse med en slik heia gjeng. Og ja, jeg vant, jeg vant over meg selv og den magiske distansen 42,2km. Følelsen jeg fikk når jeg kom i mål kunne ikke vært bedre om jeg hadde vunnet, det var ekte glede.

Jeg klarte det!!!

Lykkelig men utrolig sliten over målstreken!

Dagen før dagen….

I en optimal verden burde alt vært i rute, uthvilt kropp, ben som bare kribler etter å løpe, et hode som er mentalt forberedt for langløp…

Den siste uka har vært i aller høyeste grad vært unormal. På tirsdag fikk vi beskjed på jobb om at vi kom til å bli sagt opp. Var klar over at det var en mulighet for at det kom til å skje, og prøvd å forberede meg på at det kunne skje. Men det ble tøffere å få den beskjeden enn hva jeg var forberedt på.

Ellers har både min kjære og en av guttene våre hatt bursdag, så det har blitt litt organisering og feiring av dem. Noe som egentlig er bare veldig hyggelig, men det har medført at uka har blitt litt hektisk. På toppen av det hele fikk jeg sove maks 4 timer i natt…. (sikkert en konsekvens av mye spenning i kroppen, og kanskje en kaffe for mye i går kveld- istedenfor kake, noe som kanskje ikke så lurt allikevel…J).

Så nå er jeg 

trøtt,

urolig i magen,

beynnende hodepine,

Men….

Jeg gleder meg til i morgen. Det kribler i beina, jeg vil ut å løpe, jeg vil løpe langt. Jeg vil løpe lenger enn jeg noen gang har gjort før!

Jeg gleder meg til å stå på start og kjenne at det kribler i kroppen. Gleder meg til å stå på start og kjenne på spenningen i kroppen. Spenningen ved å gjøre noe jeg ikke har gjort før!

Go skoene står klare og bare venter...:)

Så i morgen skal jeg løpe ut all frustrasjon og usikkerhet. Jeg skal gi det jeg har, og kose meg, løpe og fokusere på at dette skal jeg komme gjennom. Jeg skal fullføre maraton og jeg skal få meg ny jobb!

Vet at den følelsen jeg får når jeg kommer i mål vil løfte meg opp, og gjøre meg stolt av egne prestasjoner. Og den følelsen trenger jeg nå. Så i morgen løper jeg for meg! (av og til må man være ordentlig egoist:))

Baggen er pakket og klærne ligger klare.

Riktig næring før og etter løpet er klart!

Nå gjennstår bare et par timer i sofaen i kveld og en god natt søvn. Så bærer det til Oslo og Sognsvann i morgen tidlig. Tvi tvi.....

Kveldstur i Brumunddal

I kveld har jeg gått tur sammen med Christin i Brumunddal. En flott tur i fin natur og med fantastisk selskap. Av og til er det deilig å roe ned og ikke tenke resultater. Så i kveld fikk skravla gå fortere enn beina:) Det er netopp denne balansen som er viktig for meg. Jeg liker å trene, men må også ta meg tid til andre ting. Derfor synes jeg på en måte det har vært litt deilig denne helga å ikke skulle prioritere langtur. Men roe ned og gjøre litt andre ting. Så i dag har det vært barnebursdag og skogstur. Hatt ei flott helg. Nå starter virkelig nedtelling til neste helgs begivenheter... 

Det blir nok ei litt rar uke, forberederlser til maraton, samtidig som jeg har et bursdagsbarn, og min kjere har bursdag. Men satser på at de har forståelse for at mamma/fruen er litt fjern denne uka. Jeg skal gjøre mitt beste.

Oppladningen er i gang!

 Det er ikke like lett å vite hva som er optimal oppladning. Siden jeg aldri har løpt maraton før vet jeg ikke hva som er optimalt for meg. Men jeg har nå fått med meg at det er viktig med nok restitusjon, spise sunt og holde beina i gang med litt trening. Men så skal dette passe inn i hverdagen. Jeg har en jobb hvor jeg står og går hele dagen. Så jeg er ofte sliten i beina når jeg kommer hjem. Denne uka har jeg vært alene hjemme med ungene, så jeg har ikke fått løpt noe, så etter jobb har beina hvilt seg iallfall:) Har kost meg på sofaen med Runner's om kveldene denne uka, med god samvittighet. Der fikk jeg forøvrig mange gode tips til den mentale forberedelsene til løpet (har fått inntrykk av det mentale spiller en veldig stor rolle ved maraton løp, blir spennende å se om jeg har bearbeidet hode nok:) )

Har som nevnt ikke fått løpt så mye denne uka, var ute å løp i 40 min tirsdag. Og kjenner at jeg gjerne skulle trent litt mer. Men nå er det nå en gang slik at jeg må legge treningen til rette etter hva som passer i hverdagen, og de ukene jeg er alene med ungene blir det lite trening. Men nå kribler det i beina, de vil ut å løpe. Og det er en herlig følelse 8 dager før maraton, det tar jeg som et bra tegn på at kroppen begynner å bli klar!!!

Planen siste uka blir å trene litt, men ikke mer at jeg greier å holde på følelsen av at jeg vil springe mer. Samtidig som jeg skal prøve å sove og spise bra:) Go helg!

Alene hjemme trening:)

Alene hjemme med ungene, da må en tenke alternativt. Mye bra trening kan gjøres med ei matte, rokkering og ullsokker! Får aldri trent kjernemusklaturen nok. :)

Endring av planene.

Den klassiske problemstillingen i alle familier er jo at tia ikke strekker til. Alle har sine ønsker, og så må man prioritere. Jeg har satt meg mål, og vet at jeg må prioritere trening for å klare dette. Men av og til må man jo bare omprioritere og ta hensyn til andre. I dag hadde jeg tenkt å ta min siste lang tur (ca 17-16 km) før maraton. Men våknet opp til et skikkelig ruskevær og tre grinete og kranglete unger. Derfor endte jeg på lekeland istedenfor. Når tiden blir knapp gjelder det å være effektiv, så jeg heiv meg ut på en kjapp treningstur for jeg måtte på fotballtrening med ungene. Så da ble det motbakke intervall i dag. Ei økt som ikke tok mer enn 40 min, men den var hard og vond, og kjennes i beina nå. Intervall er en treningsform jeg ikke er så veldig gla i, men siden det er så effektivt prøver jeg å få det til av og til. Men det blir nok altfor sjelden. Målet er å klare ei intervall økt i uka. En fordel med å bo i ei dalside er at man alltid har tilgang til bratte lange bakker tilgjengelig for intervall.
Ellers har jeg begynt å kjenne det i magen at 16.juni nærmer seg med stormskritt. Må begynne å trappe ned og samle overskudd nå.

Nok er nok

Har de siste månedene abonnert på et såkalt "treningsblad". Men etter å lest gjennom den nyeste utgaven som kom i postkassen i går, fikk jeg nok. Det er altfor mye fokus på slanking og kropp. Ikke trening for treningens skyld, og ekte treningsglede. Hele bladet var fullt av (hver utgave) treningsprogram for den perfekte rumpe, for flat mage, sexy ben osv... Og ikke minst de beste kostholdsrådene for å bli slank og sexy. Så nå fikk jeg nok og så opp abonnementet. Jeg har som kvinner flest hatt dårlig selvbilde i mange år, og gått og innbilt meg at jeg har vært for stor og ikke bra nok. Men etter at jeg begynte å trene har jeg begynt å bli mer glad i kroppen min, når jeg ser hva jeg klarer. Og jeg trener ikke for å få en slank sexy kropp, men fordi jeg liker trening og den følelsen det gir meg. Så derfor ønsker jeg ikke å lese mer om slaketips og se reportasjer om det hotteste treningstøyet....
Det var dagens utblåsning, deilig å få det ut:)