Selvrealisering, et elementært behov.

Alle mennesker har behov for å realisere seg selv på en eller annen platform. For noen er jobben viktigst, andre et perfekt hjem, barn, trening, hobbyer og så videre. Det finnes et utall forskjellige arenaer hvor vi kan hevde oss. Jeg tror det ligger et behov i de fleste mennesker for å ha sin arena hvor de kan få utfolde sine evner og få mestringsfølelse.
Klisjeen om menn i 40 års krise som kjøper det beste utstyret til birken og setter alt inn på å klare merket kjenner de fleste til. Men det blir for dumt å ta alle under en kam, ja det finnes nok noen av disse stereotypene, men langt i fra alle.
Jeg innrømmer gjerne at jeg er bitt av birken-basillen. Men for meg startet det ikke som et merkejag. Jeg hadde ikke trent noe særlig før jeg fikk barn. Men hadde et ønske om en livsstilsendring. Og skigåing var noe jeg overhode ikke hadde noe erfaring med. Så for meg så var mitt første mål ved å delta i birken at jeg skulle bevisa at dette kunne jeg klare. Selv om jeg ikke var født med beina på det snøfattige sør-vest landet, så skulle jeg greie å gå de 54 km over fjellet på ski.

-Og det greide jeg. Den mestringsfølelsen jeg fikk da var så berusende at jeg bestemte meg at dette skulle jeg gjøre igjen.

Jeg er mamma, tre barn som krever mye tid og oppmerksomhet.
Jeg er kone, med en mann som er mye borte -dermed faller det meste husarbeid og oppfølging av hjemmet på meg.

Men når jeg trener er jeg bare Marthe. Da er det jeg som er i fokus, da kobler jeg av og samler energi. Og dette ikke bare drypper, men det "høljer" av gode gevinster fra min trening på de rundt meg. Jeg blir i bedre humør, jeg får mer overskudd. Jeg må ta vare på meg selv for å kunne ta vare på de rundt meg. Jeg må være glad i meg for å kunne vise glede til de rundt meg.

Nå i høst og vinter har jeg ikke jobbet så mye, jeg har derfor ikke hatt en "karriere" arena jeg har fått mestringsfølelse av. Jeg har vært mest hjemmeværende og tatt meg av barn, hus og mann. Og da har jeg opplevd at min treningsarena har blitt veldig viktig for meg. Det har blitt MIN arena. Der jeg har satt meg mål, som har blitt mye viktigere enn det jeg har opplevd tildligere. Selv om jeg ikke er noen supermosjonist, og ikke har noen supre resultater å vis til, så har jeg mulighet til å forbedre meg ut fra mitt utgangspunkt. Og siden jeg nå har muligheten til det lar jeg meg oppsluke av denne bobla det er -merket i birken. Ser at dette er et mål jeg kan klare hvis jeg har en god dag og alt klaffer neste halvannen måned. Alle trenger følelsen av å mestre noe, det gir selvtilit og selvtilfredshet. Bare det at jeg klarer å forberede meg gir en stor glede, men det hjelper på motivasjonen på treninger å ha et konkret mål å jobbe mot. Da blir det lettere å yte ekstra, og gi den litte ekstra innsatsen.

Så nå midt i min frustrasjon mellom alle jobbsøkander, og usikre jobbsituasjon er det nødvendig for meg å holde på den arenaen jeg føler gir meg inspirasjon til å stå på videre.

Jeg er så glad for at jeg oppdaget treningsgleden. Foruten familien min er det netopp den jeg klamerer meg til nå. Så løser seg nok resten også.....