På tide å legge korta på bordet....
Den siste tia har ikke vært bare lett. Siden jeg i sommer ikke har fått trent så mye på grunn av vond rygg begynner ting å skje i hode mitt. Løping er som terapi for meg, å kunne være alene med meg og mine tanker mens kroppen jobber er helt fantastisk for psyken. Så når denne rutinen brytes kommer det litt grums opp til overflaten.... Og jeg har blitt tvunget til å gjøre noen erkjennelser, og innse noen sannheter som jeg ikke har hatt lyst til å se.
For å ta det fra starten.
I omtrent alle år har jeg vært overvektig/øvre sikt av normal BMI, i en periode var jeg ganske kraftig overvektig også. Aldri vært aktiv i noen idrett eller trent. Jeg har alltid hatt dårlig selvtillit og negativt syn på egen kropp. Jeg har opp igjennom årene vært igjennom flere perioder med slanking - prøve å bli fornøyd som jeg er - uten at noe av dette har vært vellykket. Jeg har alltid brukt mat som trøst. I perioder har jeg røykt, erstattet mat med nikotin, jeg har kasta opp, prøvd pulver og andre ulike dietter. Den lille treningen jeg gjorde var utelukkende for å gå ned i vekt.
Har fått tre barn, i hver svangerskap gikk jeg opp ca 30 kilo, og var enorm. Men etter fødslene gikk jeg enda mer ned i vekt enn jeg hadde gått opp. Så etter to barn hadde jeg endelig en kropp jeg ønsket. Fikk nr tre og kom meg ikke helt ned. Startet å trene, og sammen med min mann meldte vi oss på Birkebeinerløpet for å ha en motivasjon for å komme oss ut å trene. Og det var da jeg ble hekta på løping. Så etter det har jeg løpt fordi jeg har vært avhengig og ikke fordi jeg skulle slanke meg. Jeg har blitt veldig glad i å trene, prøver å variere både med sykling, styrke og ski. Så nå trener jeg fordi jeg elsker det. Men mitt trøblete forhold til mat har ikke blitt bedre selv om jeg trener mye. Jeg skulle bare få vekk et par kilo... Og det har resultert i et helt forvirra tankesett om meg og min kropp. Mislykka slankekurer har gitt dårligere selvfølelse, tanker om at jeg er svak og ikke klarer det jeg bestemmer meg for. Mannen min har hele tiden støtta meg og sagt at jeg er bra som jeg er, han har prøvd å få meg til å forstå at det sitter kun i mitt eget hode. Men det har liksom ikke nådd inn. Jeg innrømmer det nå, jeg tenker FEIL. Men en ting er å innrømme det. En annen ting er å endre på det.
Jeg er nok i overkant hysterisk i å spise sunt, får dårlig samvittighet med en gang jeg spiser noe som ikke består av "rene ingredienser", inneholder sukker, hvetemel eller usunt fett... I perioder er jeg fantastisk og er veldig nøye på alt jeg spiser. For så å kollapse helt og stappe i meg alt jeg har nektet meg i løpet av en kveld.... Ellers kan jeg også "sprekke" og spise menger av sunn mat. Men resultatet er det samme, jeg føler meg dårlig både fysisk og psykisk etter en slit overspising. Jeg blir enormt skuffelse over meg selv, vondt i magen, lovnader om bedring og faste dagen etter for å kompensere for kaloriinntaket. Men så snart vonde følelser dukker opp igjen tyr jeg til mat som trøst igjen. Det er på tide å innrømme at jeg har en spiseforstyrrelse. Jeg overspiser. Jeg kan ikke ignorere det lenger. Skal jeg bli bra må jeg stare å jobbe med meg selv. Nå er jeg så sliten av å hele tiden være misfornøyd, og ikke føle at jeg lever opp til mine krav. Jeg orker rett og slett ikke mer. Jeg vil bare være fornøyd, om det er med en ekstra bilring så får det være. Jeg vil så gjerne bare bli fornøyd.....
Jeg spiser:
- når jeg er sliten
- når jeg står overfor oppgaver jeg ikke vil eller vet hvordan jeg skal starte med
- med en gang jeg kommer hjem, begynner jeg å raide kjøkkenskapene
Med full jobb, tre barn og en mann som er mye borte i jobben er det ganske vanlig at jeg er sliten, hode sier spis så får du næring - dette gir energi.... vet at dette er feil, men allikevel fortsetter jeg å dytte inn mat.
Mitt mål er å slutte å overspise, og bruke mat som trøst. Jeg blir gal av alt fokus på slanking og kvinnekroppen som skal være slank og flott. Det er så stort fokus på det ytre. Og dette har gått til hode på meg. Jeg vil ikke være så besatt at det, jeg vil være glad i den jeg er, jeg vil være stolt av meg selv. Jeg vil kunne være stolt av mine prestasjoner og det jeg kan, i stedet så går jeg rundt og er redd for hvordan folk synes jeg ser ut. Kroppen min har vært gjennom tre svangerskap, en fantastisk prestasjon! Jeg har fullført maraton, enda en fantastisk prestasjon med mitt utgangspunkt. Dette er ting jeg egentlig vet, men sliter med å "tro på".
Jeg må bryte tankesettet mitt og endre mange av vanene mine.
Dette blir ingen lett jobb. Men jeg vet at min kjære mann kommer til å støtte meg fult ut. Han har prøvd å få meg til å forstå at jeg har hatt problemer, men det har vært en prosess å kunne innrømme det for meg selv. Nå må jeg bare starte å jobb med det. Jeg vil bli bra, jeg vil få et positivt syn på meg selv. Jeg ønsker å være et bra forbilde for mine barn, det er min største motivasjon. Jeg er livredd for at mitt trøbletet forhold til mat og kropp skal smitte over på dem. Jeg ønsker å legge alle korta på bordet og være åpen. Fra bunn kan det bare gå oppover. Håper å kunne bruke både skriving og trening som terapi til å hjelpe meg videre....
