Oppladningen den siste uka har ikke vært optimal, ny jobb krever sitt av hode. Og når jeg i tillegg har vært alene med ungene den uka med både bursdager, og diverse andre aktiviteter har det vært ei rimelig hektisk uke. Leverte ungene hos svigers og hentet mannen på toget fredag ettermiddag. Da kunne forbedelsene til å gå Trollski starte. Kvelden ble brukt til å finne frem utstyr, pakke sekk (som er et krav å gå med, men heldigvis ikke noe vektkrav) og ikke minst spise og drikke nok.
Dagen startet kl 04.00. Da var det opp og få i seg litt mat før vi dro og tok bussen opp til starten på Venabygdsfjellet. Det var felles start kl 08.00. Gledet meg til å gå et litt mindre renn denne gangen, slippe å måtte gå i kø fra start til mål. Og ikke minst gledet jeg meg til å prøve de nye triacstavene mine:-)
Men den gleden var kortvarig. På grunn av ei hektisk uke hadde jeg ikke prøv den før vi kom frem til start. Jeg tenkte jo at staver er ikke noe problem å gå med uten å ha gått dem inn. Det eneste jeg trenger er jo å stille inn stroppene og det rekker jeg jo før start.... Jeg ble rimelig irritert da jeg oppdaget at jeg hadde fått to høyre stropper, en i str M og en i L..... (Selgeren byttet begge stroppene før jeg kjøpte dem, for det var L og jeg ville ha M). Hva gjør jeg nå tenkte jeg, kan jo ikke la være å starte pga stropper på stavene.... Snudde den ene opp ned slik at de satt rimelig greit. Men var skeptisk siden jeg hadde fått kraftig gangsperre i underarmene pga sor store stropper etter birken, og nå skulle jeg jo gå mye lenger, og i ei løype med mange stakepartier...
Startet veldig rolig, hadde stor respekt for distansen og turde derfor ikke å starte for fort. Det var et fantastisk vær, sol, flotte løyper og fantastisk natur. Feltet spredte seg relativt fort etter start, så ikke så mye køgåing. Lettere å finne sitt eget tempo og rytme båe det ikke blir så masete rundt. Målet var å få en fin tur og gjennomføre uten å møte veggen. Beina kjentes veldig fine, men fikk fort vondt i armene og måtte ta det rolig på stakefronten. Dette var veldig irriterende, gikk delvis og forbanna både selgeren og meg selv for ikke å ha prøvd stavene før start.... Men fant ut at jeg ikke kunne gå å tenke negativt i over 9 mil, så måtte jobbe for å tenkte positivt, dette skulle jeg klare:-)
I starten var det ganske absurd å se avstandskiltene, 90 km til mål osv... En lang treningstur blir stort sett ikke mer enn 30-40 km maks. Det var deilig å komme over halvveis, 50km, men rart og tenke på at nå var det "bare" en birkendistanse igjen.
Men uansett gikk det forbausende bra, formen kjentes fin, rytmen bra, supert feste takket være min supre smører (gikk på vr 40 hele veien, slapp å smøre om). Motbakkene opp mod Keiken etter 60 km hadde jeg hørt rykter om, men de gikk forbausende greit. Overrasket meg selv over hvor lett kilometerene gikk. Etter Lisetera hadde jeg godt løypa før, da begynte jeg å kjenne meg sliten så det var godt å gå i kjent terreng. Men armene gjorde mer og mer vondt. Bakken opp mot pellestova var tung, her hadde sola stått på så slet litt med feste, sliten i beina så det var vanskelig å få skikkelige fraspark. På matstasjonen på Pellestova var det folk fra idrettslaget mitt som stod, det hjalp på motivasjonene for de siste 15 km med noen oppmuntrende ord. I siste nedoverbakke pålogget jeg vekk siste rest av festesmøring, så den siste lille stigningen før mål måtte jeg stake meg opp på glatte ski. Utrolig morsomt å bli møtt av heiende mann (som kom i mål en time før meg), svigerforeldre og tre jublende unger på oppløpet (minstemann stilte seg ikke godt opp rett foran meg i sporet for å si hei, måtte nesten jage han vekk for å komme meg frem til målstreken).
Kom i mål på tia 8:05, veldig fornøyd med gjennomføringen tross i stavproblemer. Har allerede fått lyst til å gå igjen. Nå vet jeg at jeg klarer distansen, og kan gi på litt mer nestegang.
Dagen i dag nytes i sofaen med god samvittighet:-)
Strålende tur. Herlig å oppleve slike begivenheter med deg kjære.
SvarSlett