Tilbake, nå kan det bare gå oppover....

Her er jeg igjen, har hatt behov for en liten pause. Inspirasjon for å blogg har absolutt ikke vært tilstede. Har vært gjennom en litt utfordrende periode, hvor jeg har vært nødt til å prøve å fokusere på meg selv. Psykisk har jeg vært langt nede, og da følger gjene den fysiske formen etter. Jeg har trent, gått masse på ski, men dette er stort sett det jeg har gjort også. Alt annet har vært et ork.

I november fikk jeg beskjed om at jeg hadde unormalt store celleforandringer i limorhalsen. Og uka før jul fikk jeg beskjed om at jeg mått inn og fjerne deler av denne. Dette var ikke en hyggelig beskjed like før jul. Jeg prøvde så godt jeg kunne å holde humøret oppe slik at dette ikke gikk utover resten av familien. Jeg fant terapi i lange skiturer, hvor jeg kjente at kroppen fungerte og delig vintervær og skiføre ladet bateriene mine slik at jeg kom meg gjennom dagene. Da jeg fikk beskjed om operasjonsdato, ble det litt lettere å håndtere. Da slapp jeg å vente i uvisshet lenger. Selv om dette er en rutineoperasjon, og sjansene for å bli kvitt dette er veldig store ble jeg preget. Jeg gruet for operasjon -jeg er ikke noe særlig glad i sykehus, blod, sprøyter osv så tanken på operasjon med full narkose gjorde meg ganske nervøs.

Mitt skiparadis -Sjusjøen!

En tidlig morgen på vei til Midtfjellet på Sjusjøen.

Nå er det to dager siden operasjonen og alt gikk helt fint. Har nesten ikke hatt smerter i etterkant bortsett fra litt murringer i magen. De første dagene var jeg ør og trøtt, men nå føler jeg at jeg på vei oppover til det normale. MEN jeg skal ta det med ro i ca to uker. Og det er ikke lett når det er et par minus, strålende sol og nydelig forhold for ski..... Men jeg prøver å se på dette som en restitusjons periode som jeg skal komme styrket ut fra!


Nå er ikke dette det eneste som har vært litt vanskelig i det siste. Jeg er også på jakt etter jobb. Søknader er sendt, noen hører jeg ikke fra, vært på et par intervju, men så blir det stille. Dette er heller ikke helt lett, og det bygger ikke akuratt opp troen på meg selv. Ikke så greit når kompetansen min ikke er etterspurt her jeg bor. Jeg har vært inne på omskolering og videreutdanning. Men motivasjonen har ikke vært på topp for dette.
Men så skjønte jeg det: fra bunnen kan det bare gå oppover, og det er KLART JEG KAN. Jeg må bare bestemme meg for det. Og kanskje se på alternative jobb muligheter. Så nå har jeg begynt å se litt lysere på tilværelsen. Kanskje jeg kan bruke de to ukene med treningsfri til noe annet konstruktivt i livet mitt.

Kommer eget innlegg om vinterens skitrening, og der har det vært spesielt en stor opptur:-)

Kulden hindrer ikke godt skiopplevelser, her med kuldemaske og 22 kalde grader.

Trengs det ord.....